Topiary Flower Ladies: Cindy Jerrell’s New Garden Sculptures Gir Roadside Cheer

En spennende trio av antropomorfe blomster har sprunget opp som en veikantattraksjon i Watkinsville, takket være den grønne tommelen og kunstneriske talentet til Cindy Jerrell. Hennes muntre topiary blomsterdamer rager rundt 3 meter høyt og symboliserer hvordan vekst, forandring og blomstring er mulig selv når hun bor på ett sted – et håpefullt budskap til en pandemi. Som et funksjonelt kunstverk har damene fuglehus hengende i midten av brystet, og gir ly til fugler, mens deres treskjørt gir et stabilt rammeverk for et utvalg av måneblomster, morgenherligende og søte erter å klatre.

«Hagearbeid er noe jeg gleder meg til tidlig på våren hvert år, klar eller ikke», sier Jerrell, en kunstner med blandet media. «Det er total trolldom! Denne lille bønnen kommer til å gjøre hva? Og du blir svett og skitten, men hodet ditt er fullt av ren optimisme. I år fant jeg det virkelig hjulpet med min COVID angst å trette meg ut grave og weeding og la solen og jorden absorbere og oppløse mine bekymringer og hjelpe meg å lade. Jeg leste at hagearbeid «avbryter skadelig drøvtygger» og setter deg i kontakt med det store bildet. Så alt det og du får blomster?»

Enten hun har valgt maleri, fotografi, grafisk kunst eller skulptur som sitt medium for dagen, ser Jerrell ofte til naturen for inspirasjon. Hennes siste installasjon legemliggjør ikke bare skjæringspunktet mellom hennes lidenskaper for kunstproduksjon og hagearbeid, men representerer også tidens gang på flere nivåer: dagene hun brukte på å designe skulpturene, ukene vinrankene har tatt for å sakte tomme seg skyward, og månedene pandemien har brukt til å endre våre oppfatninger av plass, miljø og samfunn.

«Da jeg først flyttet til Georgia og ble forbløffet over kudzu forbikjøring strømstolper, så jeg alltid en kudzu Tyrannosaurus Rex i den formen,» sier Jerrell. «Jeg tenkte det ville være morsomt å gjøre overløper kamuflert topiary rammer av gigantiske ting som Brontosauruses eller giraffer og la dem i kudzu felt for å fylle ut på egen hånd. Så det var i blandingen, men den virkelige inspirasjonen var et dyptfølt svar på hva koronaviruset gjorde mot folk og hvordan jeg kunne nå ut på en eller annen måte for å prøve å gjøre noens dag bedre.»

Jerrells skulpturer ble finansiert av Shelter Projects, et minifellesskapsprogram lansert av Willson Center for Humanities and Arts – i samarbeid med UGA Graduate School, Athens Area Arts Council, Franklin College of Arts and Sciences and Flagpole – som tildelte $ 500 til 34 avgangsstudenter og samfunnsbaserte kunstnere og utøvere for å støtte opprettelsen av delbare refleksjoner om deres erfaringer med den nåværende pandemien gjennom kunst og humaniora. Fra utsiktspunktet i sin egen hage observerte Jerrell den utbredte økningen i naboer som gikk, løp og syklet som en pause fra å skjerme på plass og så en sjanse til å tilby forbipasserende et øyeblikks forbindelse og lindring fra angst.

«Jeg begynte å forestille meg en dame som holdt armene opp til himmelen i ærbødighet og glede, regenerere under solen,» sier Jerrell. «Jeg trodde hun skulle være stor, fordi jeg på en eller annen måte aldri har vært i stand til å glemme at Flannery O’Connor siterer om å gjøre en visjon tydelig ved å tegne «store og oppsiktsvekkende figurer.» Og hun ville ha et søtt, enkelt smil. Til slutt ble ansiktet hennes inspirert av en Inuit-dukke jeg så en gang i National Geographic. Jeg visste at hun trengte en krone, som på en eller annen måte utviklet seg til et blomsteransikt. Hun ville ha et bredt skjørt ned til bakken for blomster og vinstokker å vokse opp slik at selv mens hun bodde på ett sted, ville hun blomstre og forvandle seg til noe nytt og vakkert.»

 

Leave a Comment